Språk

 

Frigjøringen av Finnmark 1944-45: historien om 2.Bergkompani

Det glemte kompani - Klikk for stort bildeDet glemte kompani Ole Bergstad-Olsen

Fylkesbiblioteket mottok i 2017 en liten, men svært viktig samling fra Alf Nestor Bergstad, Stokke historielag. Bildene har han fått tilsendt fra Harald Fevang, som hadde en onkel som var med i Bergkompani 2, Eivind Fevang.

Vi har hatt kontakt med George Bratli som forteller at bildeserien sannsynligvis har tilhørt Ole Bergstad-Olsen fra Sandar (Sandefjord) som var far til Alf Nestor Bergstad.

 

Ole Bergstad-Olsen var også menig soldat i 3.tropp i 2.Bergkompani ledet av kompanisjef Major Sturla Rognstad fra Bærum. Et par av bilden er også merket med Oles navn.

 

Bildene i denne unike samlingen dokumenterer store deler av 2.Bergkompanis forflytninger, dagligliv i leir og forlegninger og arrestasjoner av tyske soldater. 

 

Vi har fått en viss oversikt over bildematerialet men ønsker hjelp fra folk med bedre lokalkunnskaper, som kjenner igjen landskapet. Bruk kommentarfeltet under bildene i Digitalt Museum til å komme med tilleggsopplysninger om stedsnavn og informasjon som kan fortelle mer om bildene.

 

Arne Arnesen, soldat i 2. Bergkopani har skrevet følgende om sine erfaringer under frigjøringen av Finnmark

 

«Selv om den norske hær i Storbritannia var meget liten, var den spredt på mange steder og fronter i løpet av krigsårene. De var med fra Syd Georgia, i syd, til Jan Mayen i nord. Nordmenn var også tilknyttet Den åttende armé i 1942-43 og den 2.britiske armés felttog i 1944-45. De lå i garnisonen på Svalbard i 1942-45 og en norsk militærmisjon ble sendt til Russland. En inter-alliert kommandotropp holdt til på Island og instruktører fra Den norske hær holdt til hos polititroppene i Sverige. I tillegg var Andre Bergkompani med og befridde Finnmark i 1944-45.» Den norske hær var altså spredt over et stort område, i 1940 var de ca. 1100 mann og i 1944-45 nesten 4000 mann, altså ingen stor armé, men soldatene gjorde en god jobb både i forsvar og i angrep. All trening og opplæring foregikk i Storbritannia.»

 

Arne Arnesen kom til Den Norske Brigade i mai-juni 1940 fra hvalfangst i Antarktis, via Montevideo, New York, Hallifax, Liverpool, London og til Dumfries, en liten by i Skottland, som var stedet hvor Den Norske Brigade ble bygget opp.

 

Nordmenn ble altså stasjonert i Dumfries og trent opp til soldater under mottoet «Angrep er det beste forsvar!» Arnesen forteller at de fikk god opplæring og var aktivt med fra første stund i forsvar av landet. Basen i Dumfries fikk etter hvert bedre forlegninger, det ble bygget bunkers, veisperringer og nye flyplasser, det ble avholdt spesielle treningskurs for både engelske og norske allierte tropper, de fikk befalsskoler og alle arbeidet målrettet mot seier. England og Skottland ble en festning, overalt var det soldater, ikke bare engelskmenn og nordmenn, men også australiere, kanadiere, polakker, franskmenn og amerikanere kom til basen. Den Norske Brigade var tiltenkt å være med 52.Mountain Division i krig og Arne Arnesen var altså med i Bergkompani 2. 20.000 mann deltok i øvelsene, ca. 3 uker av gangen og treningen var svært realistisk. D-dagen kom med de allierte som satte over Den Britiske Kanal og gikk i land i Frankrike, 6.juni 1944. Men Bergkompani 2 ble holdt igjen i reserve i Skotland, for bruk i Norge.

 

1.oktober 1944 ble all kontakt med omverdenen brutt for Bergkompani 2, de ble satt i karantene i sin egen forlegning for å sendes til en hemmelig krigsskueplass. Arnesen forteller:

 

«Det ble noen hektiske dager. Alt utenom personlig utstyr og våpen ble pakket i kasser og merket. Omhyggelige lister og nummer ble påmalt øvelsens navn «Crofter. Tidlig en morgen rullet Bergkompani 2 ut fra stasjonsbyen Callander med et militært ekstratog. Øvelsen Crofter var begynt.

 

Soldatene gikk om bord i en britisk krysser som het «Berwick. De tok oppstilling på dekket og kronprins Olav ønsket dem god tur, han var da forsvarssjef. Oppdraget var som følger:

 

Gå i konvoi til Murmansk og hjelpe russiske styrker med frigjøringen av Finnmark. Konvoien besto av et hangarskip, en krysser, seks jagere og et troppetransportskip med ca. tusen befridde russiske krigsfanger. 30.oktober 1944 ankom soldatene Murmansk og ble sendt med mindre båter til en liten by i Nord-Finland. Bergkompani 2 fortsatte sammen med en russisk bilkolonne inn i Norge. Den 11.november på formiddagen passerte de Norges grense. Arnesen forteller at ved en liten skogsgård flagget de for sin nyvunne frihet, eller kanskje var det for kompaniet?  Det gjorde et sterkt inntrykk på soldatene å se det norske flagget, heist på en liten bit av det første frigitte Norge. Nesten hele Kirkenes var en stor branntomt, det ulmet og røk enkelte steder. Fienden brukte Den Brente Jords taktikk. Hele fylket var rasert. Alle hus var avsvidde, kaier og broer sprengt, veier underminert, biler, hester og kjøreredskaper fjernet, båter senket, telefonkabler og stolper kuttet, alle stikkrenner sprengt og elektrisk lys var det selvfølgelig ikke.»

 

Det norske Bergkompani var inntil videre underlagt en russisk divisjon, frem til februar 1945. Arnesen forteller at 2.Bergkompanis oppdrag var å følge etter fienden og tilføye den tap, om mulig.

 

«Nå skulle Finnmark renses for fiender! Men foreløpig var det bare dette ene Bergkompaniet som fikk den denne jobben. Og Finnmark er stort, 48.000 kvadratkilometer, til sammenlikning større en Belgia!»

 

Den siste kontakt russerne hadde med fienden var i Seida i Tanadalen, siden ble det et ingenmannsland mellom de to hærer. Det var dette ingenmannsland som Bergkompani 2 nå stod foran.

 

2.Bergkompani i stilling i Finnmark - Klikk for stort bilde2.Bergkompani i stilling i Finnmark Ole Bergstad-Olsen

Om frigjøringen av Finnmark

 

Det første oppdraget var altså å få kontakt med fienden og tilføre tap, samt hjelpe den sivilbefolkningen som var blitt igjen i Finnmark.

 

Kompaniet fikk to biler, men de gikk på miner i løpet av de første dagene. Etter dette var deres eneste transportmiddel skiene. I begynnelsen brukte de skikjelker, men det ble for tungrodd så de la fra seg alt utstyr de kunne unnvære. Våpen, ammunisjon og sanitetssaker måtte de ha med. Forsyninger av mat var et stort spørsmål. Telt og alt utstyr ellers ble lagt i depot. De møtte noen få Finnmarkinger som var blitt igjen, disse ble hjulpet, mange hadde lungebetennelse og de måtte dessuten hjelpe til ved et par barnefødsler, en måtte få hjelp med blindtarmbetennelse. Først i mars 1945 fikk de et feltsykehus fra Sverige.

 

Det var patruljer ute til de mest avsidesliggende stedene og det kunne være to mil mellom de fremste og de bakre avdelinger. De oppdelte avdelingene måtte stole fullt og helt på sin egen slagkraft.

 

Ved juletider var de fremste avdelingene kommet frem til Kunes i Laksefjords bunn. Det er ble de i de nærmeste juledagene, med en liten hvilepause med mindre patruljetjeneste. Arne Arnesen beskriver leieren som ganske primitiv. De hadde ikke telt, men på branntomtene fant de en grunnmur som tidligere hadde vært kjeller. I Kunes fant de en mur som hadde tilhørt et uthus. Der rigget de seg til. Det dryppet fra taket når de fyrte og de stekte lompe og kokte grøt av sammalt hvete, sammen med knust havre som lå igjen etter tyskerne, som brukte det til fôr for de tyske hestene. Matrasjonene var små og det var vanskelig å stå for utdelingen av det vesle de hadde, det eneste de hadde nok av den jula var torsk som lokalbefolkningen fisket for soldatene. Byttemiddelet var tobakk. Penger hadde ingen verdi. Torskelageret gravde de ned i snøen.

 

Like over jul begynte kompaniet å trekke over fjellet til Børselv i Porsangerfjorden. De gikk i puljer. I Arne Arnesens pulje var de 18 mann. Underveis ble de utsatt for den sterkeste snøstorm de noen gang hadde sett maken til, med bare sikt på en meter eller to. 30.januar og 7.-8.februar hadde kompaniets patruljer sammenstøt med fienden på Porsangerfjorden vestside. De mistet 2 mann og 12 menn ble tatt til fange. Senere ble det flere sammenstøt i disse områdene. Fiendens tap i områdene er ukjent. Etter hvert kom det båter, noen sørfra, fra okkupert område. Disse sjarkene gjorde en god jobb under svært vanskelige forhold. De hadde kontakt med sivilbefolkningen og transporterte patruljer.

 

Det siste oppdraget til 2.Bergkompani var å rydde Banak flyplass, som ble brukt av tyskerne under hele krigen. Da tystkerne trakk seg tilbake sørover, ble hele flyplassen underminert og sprengt på flere steder. De gravde også ned flybomber, udetonerte landminer (tallerkenminer) og et utall treminer; små trekasser med sprengstoff og en utløsermekanisme. De vanlige minene fant kompaniet med detektorer, en treminene slo ikke ut og de mistet slik en mann under arbeidet.

 

Ved frigjøringen var 2.Bergkompanis patruljer ved grensen mot Troms. Operasjon «Crofter» var over.

 

Arne Arnesen sier: «Bergkompani nr. 2 fikk vel ikke utført noen strålende bedrifter, som det heter. Men de var med på et seks måneders langt og slitsomt felttog i kulde og mørketid, i et terreng hvor det var utplassert ca. 90.000 landminer. Dersom vi ser dette på bakgrunn de matforsyninger og det utstyr som var til rådighet, så løste kompaniet oppdraget på en fin måte.

 

Det var ingen festivitas blant oss på fredsdagen den 8.mai, men jeg tror alle følte en enorm lettelse og glede over at det var fred.

 

Bergkompaniet ble etter ferden sendt til Mo i Rana, hvor de sendte ca. 20.000 tyske soldater tilbake der de kom fra. Det var en lettelse å se dem forlate vårt land.»

 

Arne Arnesen oppsummerer:

«Det er lett å miste sin nasjonale frihet, men den er ikke lett å gjenvinne!»

Fant du det du lette etter?