Språk

 

Magnar Mikkelsen. Ved det siste fjell (1966)

Klikk for stort bildeBokomslag. Cappelen, 1966

Edvard krabber opp på benken og strekker seg etter hullet. Det er en luke i rommet de er i, et hull oppe i skipssida der han kan kikke ut etter en blå lysning, etter en kald luftning og frost som kommer inn og trekker ned mot ham. Han fester fingrene i underkanten av luka, heiser seg opp og glaner. Stålet er kaldt, og doggen væter ham på nesen og fingrene, det blir iskaldt på fingertuppene, men han enser det ikke så mye. Bakom seg hører han stemmer fra mennesker, mumlingen og varmen.  

Forfatterens debutroman er ei kronologisk, realistisk fortelling om brenning og evakuering. Familien ved fjorden rømmer til fjells når evakueringsordren kommer, men blir oppdaga og må om bord i skipet Karl Arp for transport mot sør. De kommer til ei fjellbygd på Østlandet, men kan i lengda ikke trives, og vender tilbake til det siste fjell. Vakkert, presist, uttrykksfullt språk. Synsvinkelen ligger ofte hos seksåringen Edvard.

Nettutgave Ved det siste fjell
Om forfatteren Magnar Mikkelsen